hei jenta mi...
nå er det lenge siden jeg har skrevet her til deg...
det har vært en turbulent tid her, eller hvertfall i mitt hode!!
mamma har nå begynt på de medisinene hun egentlig skal gå på, og overgangen var tøff...
i fire uker ble jeg revet i fillebiter innenifra, fyttikatta så tøff opptrappinga var!!
men, nå begynner det endelig å roe seg litt ned...
ellers så går nå hverdagen her, vi nyter dem alle sammen...
lillesøster vokser til, og er en humørspreder uten like!
og storesøster storkoser seg som skoleelev..
men fordi om det er stille fra meg her inne, må du ikke tro du er glemt!
denne høsten har vi alle tre merket savnet etter deg sterkere enn noen gang.
vi prater mye om deg, savner deg i fellesskap, og også i full ensomhet.
du skulle jo ha vært her nå, vet du...
uansett hvor bra hverdagen vår blir, med snille søsken, god mat og store og små gleder, flotte treningsturer og rungende latter...
-ingenting vil noen gang bli helt fullkomment, fordi du ikke får være med å dele...
jeg er på ny i en fase med masse aggresjon og sinne,,
om det kommer av de nye medisinene, eller om det bare er en fase er egentlig ikke så viktig.
det viktige er hvordan jeg bruker dette sinnet.
jeg kjenner jeg lett kan rette det mot de som klager over pittesmå filleting, de som aldri i hele sitt liv har møtt motgang men som likevell mener så mangt og mye om hvordan motgang skal håndteres.
de som dømmer, de som ser ned på, de som går rundt med skylapper og propper i øra for å slippe å ta stilling til triste, vonde eller brutale ting fra virkeligheten
og, jeg kjenner jeg lett kan bli en heidundranes debattant i lavkarboens fordeler... hehe...
men, jeg velger å la være..
jeg velger å minne meg selv på at det er BRA enkelte ikke vet hvor brutal verden er, hvor tøff en vanlig hverdag kan være, hva VIRKELIGE problemer egentlig er.
det betyr bare et de har vært så heldige å bli forskånet for det..
jeg velger å la være å dømme de som dømmer, for ellers er jeg ikke noe bedre enn dem.
og når det gjelder lavkarbo, og medias mas og bråk, velger jeg å høre på min egen kropp, så får andre ta hensyn til sin...
men, i kveld fant jeg noe å rette sinnet mitt mot, noe jeg ikke klarer å overse...
den stakkars lille kinesiske jenta, som ble behandlet som noe søppel som var gjennglemt, der hun lå overkjørt mitt i gata...
dum som jeg var så jeg filmen...
denne stakkars lille jenta, som jeg instendig håper har kommet opp til deg nå...
-måtte mange se denne filmen, virkelig se hvor kalde vi mennesker kan være, se at dette faktisk kunne skjedd mange andre steder også....
og skammes...
bildene av ei lita jente, stygt skadet men bevisst, vil plage meg i lang tid...
heldigvis...
disse bildene burde plage oss alle...
håper dere steller ekstra godt med henne, hennes sorti fra denne verden var ikke verdig på noen som helst måte...
nå skal jeg prøve å få sove litt, håper hjernen kan legge bort bildene i noen timer...
egentlig har jeg mest lyst til å hente med meg lillesøster over i min seng, knuge henne intill meg og passe på henne for all tid...
men det kan jeg jo ikke, ingen vet hva morgendagen bringer, vi kan bare nyte dagen i dag så godt vi kan...
kjempeglad i deg, jenta mi...
savner deg så utrolig mye...
mange klemmer, mamma..
