engelen min

det er ikke ofte jeg er skriver her inne lenger, hverdagen har gått seg til, og jeg kommuniserer mer og mer "direkte" med deg...

det er de tøffe tingene jeg føler for å tømme meg for her, og i lang tid har det ikke vært så mange av dem!!!

men, nå har jeg et stort behov for å "prate" litt her...

som du vet, sliter storesøster..

og ikke bare litt..

verdens beste storesøster, som elsker deg så høyt. har glemt hvordan man nyter livet...

hun vil ikke leve lenger, vil til deg, vil dø...

i en alder av 7 år....

hvordan skal vi handtere dette???

joa, søke proff hjelp er såklart det første og viktigste skrittet, og det er selvfølgelig gjort alt..

men, hvordan skal vi takle dette som familie??

du hadde det tøft, du hadde det jævlig, og du beholdt alltid livsviljen..

den var det viljen som gjorde at vi kom oss gjennom dag for hver forferdelig dag, du insisterte på å nyte her eneste en!!

nå sitter vi her, fulstendig maktesløse, og ser på din søster smuldre bort...

i går gikk det virkelig ille, hun tiltet fullstendig og jeg måtte holde henne fast så hun ikke skadet seg... eller meg...

eller, det siste klarte jeg jo ikke å unngå, en jente sååå sint med et såå sterkt ønske om ikke å leve lenger er utrolig sterk..

tenk, din fantastiske søster, snill som dagen er lang, slo meg...

og kløp meg

og sparket'

og skallet til meg

og skrek....

kan du gi meg litt av din utømmelige styrke, gi meg et hint om hvordan vi overlever dette!?!?!

kan du hviske i øret hennes at alt ordner seg..

at livet er hvert å kjempe for, ikke mot...

at hun må senke kravene til seg selv, begynne å nyte igjen!!!

jeg savner deg sååå intenst nå, ser jo på en måte hva støresøster mener, men ville aldri tenkt slik likevell...

ikke at du kunne forhindret dette, eller hjulpet oss nevneverdig, men savnet etter deg blir bare større og større for hver dag, nå som livet igjen er helt surealistisk her!!

kanskje en tur for å stelle hagen din er det som trengs for oss alle nå...

kanskje storesøster får til å prate litt med deg der?

jeg håper...

elsker dere alle tre så inn i granskauen!!

hvordan ble livet slik igjen???

masse klemmer, mamma...

nå har det vært stille fra meg i evigheter...

både her og på graven din...

jeg kan jo skylde på at dagene er så mye mer travle, nå som både pappa og mamma trener så mye, men det er ikke den virkelige grunnen...

jeg har ikke orket å forholde meg så mye til alt du måtte gjennom..

det livet vi alle levde, der vi kjempet for din verdighet, kjempet for din hverdag, kjempet for å overleve til morgendagen...

jeg orker ikke kjenne på kontrastene, orker ikke sammelikne livet da og nå..

for da hadde jeg gått med kronisk dårlig samvittighet for at vi ikke kjempet hardere!!

-ikke fikk igjennom at du fikk knapp da du var et år og sluttet å spise, enda det var min største kampsak da du var baby..

nok mat er vedig viktig!!

-ikke slo i bordet og krevde medisin da du fikk påvist ekstrem refluks og legene på lokalsykehuset så en annen vei, mens riksen bare trakk på skuldrene...

- ikke krevde medisinering for kvalmen din, du var kvalm hver dag hele livet, helt til ei magisk kreftsykepleier delte deres hemlighet om hvordan DE bekjempet kvalme hos kreftsyke barn...

-ikke krevde med smertelindring enda vi jo så du hadde vondt.. bare fordi du nektet for smerten, og de fleste på sykehuset mente du var for liten til smerteskalaen...

heldigivs visste Zenita bedre...

jada, jeg husker alle de gode minnene, det fantastiske livet du insisterte på å leve, gledene du ga alle rundt deg..

jeg er egentlig ikke plaget av sinne eller frustrasjon for at det ble som det ble...

men...

du er alltid i mitt hjerte, keg tenker mye på deg, prater mye om deg, og gleder meg til lillesøster forstår hvem du er...

ja, er....

du vil alltid være, ikke var..

glad i deg jenta mi, håper jeg en dag orker å ta tak i de vanskelige sidene igjen slik at jeg får jobbet meg igjennom dem...

mange klemmer

mamma...

nå er det lenge siden jeg har skrevet her til deg...

det har vært en turbulent tid her, eller hvertfall i mitt hode!!

mamma har nå begynt på de medisinene hun egentlig skal gå på, og overgangen var tøff...

i fire uker ble jeg revet i fillebiter innenifra, fyttikatta så tøff opptrappinga var!!

men, nå begynner det endelig å roe seg litt ned...

ellers så går nå hverdagen her, vi nyter dem alle sammen...

lillesøster vokser til, og er en humørspreder uten like!

og storesøster storkoser seg som skoleelev..

men fordi om det er stille fra meg her inne, må du ikke tro du er glemt!

denne høsten har vi alle tre merket savnet etter deg sterkere enn noen gang.

vi prater mye om deg, savner deg i fellesskap, og også i full ensomhet.

du skulle jo ha vært her nå, vet du...

uansett hvor bra hverdagen vår blir, med snille søsken, god mat og store og små gleder, flotte treningsturer og rungende latter...

-ingenting vil noen gang bli helt fullkomment, fordi du ikke får være med å dele...

jeg er på ny i en fase med masse aggresjon og sinne,,

om det kommer av de nye medisinene, eller om det bare er en fase er egentlig ikke så viktig.

det viktige er hvordan jeg bruker dette sinnet.

jeg kjenner jeg lett kan rette det mot de som klager over pittesmå filleting, de som aldri i hele sitt liv har møtt motgang men som likevell mener så mangt og mye om hvordan motgang skal håndteres.

de som dømmer, de som ser ned på, de som går rundt med skylapper og propper i øra for å slippe å ta stilling til triste, vonde eller brutale ting fra virkeligheten

og, jeg kjenner jeg lett kan bli en heidundranes debattant i lavkarboens fordeler... hehe...

men, jeg velger å la være..

jeg velger å minne meg selv på at det er BRA enkelte ikke vet hvor brutal verden er, hvor tøff en vanlig hverdag kan være, hva VIRKELIGE problemer egentlig er.

det betyr bare et de har vært så heldige å bli forskånet for det..

jeg velger å la være å dømme de som dømmer, for ellers er jeg ikke noe bedre enn dem.

og når det gjelder lavkarbo, og medias mas og bråk, velger jeg å høre på min egen kropp, så får andre ta hensyn til sin...

men, i kveld fant jeg noe å rette sinnet mitt mot, noe jeg ikke klarer å overse...

den stakkars lille kinesiske jenta, som ble behandlet som noe søppel som var gjennglemt, der hun lå overkjørt mitt i gata...

dum som jeg var så jeg filmen...

denne stakkars lille jenta, som jeg instendig håper har kommet opp til deg nå...

-måtte mange se denne filmen, virkelig se hvor kalde vi mennesker kan være, se at dette faktisk kunne skjedd mange andre steder også....

og skammes...

bildene av ei lita jente, stygt skadet men bevisst, vil plage meg i lang tid...

heldigvis...

disse bildene burde plage oss alle...

håper dere steller ekstra godt med henne, hennes sorti fra denne verden var ikke verdig på noen som helst måte...

nå skal jeg prøve å få sove litt, håper hjernen kan legge bort bildene i noen timer...

egentlig har jeg mest lyst til å hente med meg lillesøster over i min seng, knuge henne intill meg og passe på henne for all tid...

men det kan jeg jo ikke, ingen vet hva morgendagen bringer, vi kan bare nyte dagen i dag så godt vi kan...

kjempeglad i deg, jenta mi...

savner deg  så utrolig mye...

mange klemmer, mamma..

da sitter jeg her, lenge etter leggetid, og får ikke lagt meg...

jeg har svettetokter, er lydømfintlig, lysømfindtlig og berøringsømfindtlig, nakke og skuldre er stive og hodet dunker gjevnt...

jippi....

og slik har det vært siden i natt en gang...

dobbeltjippi...

jeg VIL ikke begynne slik igjen!!

jeg NEKTER å gå tilbake til den evige runddansen med hodepine, sengeleie og dårlig samvittighet for resten av familien...

men hva kan jeg gjøre??

uff...

ja, ja...

jeg krysser fingrene og gjør alt jeg kan for snarlig bedring...

da har vi kommet over årets tøffeste dag...

2 år siden du fikk fred...

og fordi om jeg gjerne ville skrive masse med deg her, så hadde vi typisk nok ikke internett et par døgn akkuratt da!!

men du var med oss i tankene hele tiden...

det er vanskelig å huske hvor syk du var på slutten, når slike merkedager nærmer seg sniker bitterheten, savnet og fortvilelsen inn i marg og bein..

i år var min løsning å høre på mine spessielle minne-sanger mens jeg gikk en laang og rask tur i skogen!

vondt, deilig, tungt og oppløftende på en og samme tid...

jeg jobbet meg gjennom sinne, redsel, fortvilelse, håpløshet, sorg, vemod og tilslutt husket jeg på lettelsen jeg kjente på da du endelig fikk slippe...

du har fred nå jenta mi...

elsker deg...

klem, mamma...

nå begynner endelig nummenheten å gi seg...

sjokket fra fredag stilner sakte av,

dagen da dere brått ble så mange flere der oppe...

mange som ikke skulle reise opp på lang tid, alle stive av skrekk da reisen begynte...

jeg klarer fortsatt ikke å fatte det,- men det er vell kanskje en forsvarsmekanisme..

uansett vet jeg dere der oppe gjorde så godt dere kunne for å ta imot de uventede så godt som mulig...

og oppi alt dette, begynner det virkelig å nærme seg vår egen lille merkedag, 2 år siden VÅRT lille helvete nåde høydepunktet...

glad i deg jenta mi...

mange klemmer, mamma..

"når trollmor har lagt sine elleve små troll."

stemmen min er knapt hørbar, nærmest en hvisking.

synet blir slørete, bringer meg til andre tider.

"og bunnet de fast i halen..."

lillesøster har sluttet å kave, lytter til stemmen min og suger fornøyd på flaska.

"så synger hun sakte for elleve små troll,.."

jeg minnes smerten

kjærligheten

sorgen

og gleden.

din hånd i min, mitt øre nære ditt.

"de vakreste ord hun kjenner...."

jeg, helt uten sangevner eller sangglede, brydde meg ikke om hvem som hørte

"ooo-aiaiaiai-boff"

det var så lite du forlangte

"ooo-aiaiaiai-boff"

du koste deg med de minste gleder

"ooo-aiaiaiai-boff-boff,"

lillesøster smiler søvnig, fyller mitt hjerte med varme over igjen å kunne synge denne sangen...

"ooo-aiaiaiai-boff..."

nå begynner det å nærme seg 14 juni...

kjenner det på kroppen, vil planlegge 5-årsdag, men...

-tenk, du skulle straks fyllt 5 år!

vi skulle servert pølser, spist sjokoladekake, hatt discotek og fisket etter godteposer.

fine kjoler skulle blitt tilgriset av brus og gele, pensko skulle laget merker i gulvet for så å bli glømt i ett eller annet hjørne av huset.

og du...

du skulle sannsynligvis sovet dårlig natta før, ikke klare å få i deg næring, og blek og stille tatt imot gjestene dine..

kanskje du skulle vist frem hvordan du fikk mat gjennom en knapp på magen, kanskje du ville vært avhengig av at en voksen trippet etter deg med oksygenkolben til enhver tid, kanskje du ville bli så sliten at du kastet opp..

men, du hadde garantert danset deg gjennomsvett, griset til kjolen med kake, ledd og hviiint i fryd under fiskingen, løpt på et bordhjørne så du fikk en ny kul og kastet innpakningspapir rundt deg mens du åpnet gavene fra alle dine venner...

utslitt, men meget fornøyd ville du sovne i stolen under barneteve, lykkelig på en måte bare du kunne være...

i stede får storesøster og jeg bake sjokoladekake, vi skal pynte på graven din, og innvie lillesøster i vår årlige spessielle bursdagsfeiring...

savner deg sånn...

mamma...

ja, denne dagen måtte jo feires i år...

i fjor var storesøster borte, så mamma og pappa rømte opp i fjellet og hoppet over hele dagen!

men i år var det full pakke igjen..

tog, leker, og masse sosialt samvær.

egentlig ville jeg ligget under dyna, med puta over hodet, i påvente av den 18!

hvorfor er akkuratt denne dagen så tøff?

sikkert fordi man er sammen med mange andre, ser ungene du skulle ha begynt i klassen med om et år, og må klistre på deg et stort smil hele dagen...

du skulle ha vært med!!

basta..

mange klemmer, mamma...