Gratulerer med dagen, jenta mi! !

Ja, i dag skulle du blitt 10 år...

det er rart å tenke på. ..

Jeg glemmer mer og mer av de negative sidene av livet ditt, husker smilet ditt,  latteren din, dine armer rundt nakken og ståpå- viljen din..

Du er så absolutt ikke glemt, du ligger inni meg og varmer hjertet mitt! !

 

Ikke helt ny video akkurat, men likevel en hyllest til denne dagen!

video:bursdagshyllest

 

 

tenk om, jenta mi. .

Tenk om du hadde overlevd. ..

- du hadde gått i 4 klasse. Vennene dine hadde stadig ringt på døra, dere hadde bråket og ståket og levd livet

- du hadde sikkert kranglet med storesøster,  men dere hadde garantert ledd mer.. latteren deres hadde trillet gjennom huset og spredd varme i mammas hjerte!

- du hadde slitt med leksene, kost deg med å lese en bok, vært kresen i matveien og elsket livet..

- jeg hadde daglig kjent armene dine smyge seg rundt halsen min

- du hadde visket i øret mitt at du var glad i meg, og jeg hadde fortalt hvor uendelig mye jeg elsker deg. ..

 

Tenk om du hadde overlevd. .

-  vi hadde hatt et digert skap til oksygenet ditt. Spesialbil, varselskilt, og nattovervåking.

- huset hadde vært ombygd for å lage plass til rullestolen din , og  skolen hadde fått ramper og heis.

-du hadde med ujevne mellomrom blitt innlagt på sykehus, med infeksjoner og forkjølelser og uttørking. .

- det hadde vært en daglig kamp for å få i deg nok næring, og du hadde sannsynligvis hatt knapp på magen. 

- grunnet mammas helse, hadde jeg ikke klart all jobben med deg selv, så du hadde nok hatt flere assistenter. ..

- med deg i live,  hadde ikke lillesøster blitt født..

Tenk om du hadde overlevd. ..

Hei jenta mi. ....

Denne helgen var en god helg. .

Den ble tilbrakt med familiene til noen av dine lekekamerater!

Englebarnsfamilien vår..

Søstrene dine knyttet bånd med andre søsken voksne møtte igjen foreldre vi har møtt før. .

Sånt gjør godt

Sånt trenger vi, vi som mangler en av oss. 

Hele helgen sto bilder av dere der, sammen. 

Svøpt inn i levende lys, var dere en del av samlingen.

Stadig var noen bortom for å beundre dere

Trøste oss med at dere er sammen.

 

Savnet blir ikke mindre.

Men å dele dere gjør godt.

 

Jeg ville heller hatt deg her,

Men det fikk jeg dessverre ikke. 

Da er slike helger legende...

 

Savner deg 

Elsker deg 

Klem,  mamma 

Hei jenta mi. ..

Jeg ligger her i natten og tenker på deg. . 

Du ligger liksom like under overflaten hele tiden nå, og det føles godt. .

For det behøver ikke være vondt å tenke på deg! 

Jeg er så glad for at jeg fikk møte deg, bli kjent med deg og føle deg...

 

Nettene mine er fulle av mareritt og rare drømmer for tiden, så det er godt å kose seg med minner og gleder. .

Behovet for et realt dypdykk er stadig til stedet, og jeg føler et håp om at jeg relativt snart får tid og kapasitet til det jeg vil og trenger. .

 

Til da, skal jeg kose meg med minnene... 

Føle armene dine rundt nakken,  ikke som trøst, men i glede!

 

Savner deg masse 

Elsker deg over alt 

Klem, mamma 

Hei jenta mi. ....

Jeg er så lei av å være sterk. 

Alltid så sterk

"Jeg hadde aldri klart det du klarer "

Man har jo ikke noe valg, man må fortsette gjennom hver en motgang. 

Noen ganger må man være sterk. 

Sterk for ungenes skyld.

Sterk for å overleve tøffe tak selv. .

Holde maska så omverdenen ikke stirrer.

 

For,  det er mye lettere å være sterk og holde ut, ri av stormen, holde følelsene i sjakk.

Det vanskelige er å være svak.

Bryte sammen, hylgrine, skjelve og klamre seg til første og beste. 

Ungene.

Naboen. 

En ukjent. ..

 

Men, det gjør jeg aldri. .

Ikke for å skåne ungene. 

Eller naboen.

Eller den fremmede. 

 

Jeg gjør det aldri, fordi jeg ikke klarer. 

Jeg, som er så sterk som en bauta, som kommer meg gjennom hvert slag, og står oppreist når stormen blåser over..

Jeg er ikke sterk nok

Jeg er for svak

Jeg klarer ikke gråte trøstesløs til fremmede. 

Eller naboen. 

Eller ungene. 

Eller alene....

 

Savner deg 

Elsker deg 

Klem, mamma 

dagen du fikk hvile. ..

2 august er en rar  dag ... 

Det er alltid dine siste timer som er vanskelige, i dag er det 6 år siden du fikk hvile, som jo egentlig var  en  god ting!

Men med tynnslitte nerver etter kveld og natta før, er det ikke en god dag.. 

Når du først ble så dårlig er det bra du fikk slippe,  men om jeg bare tenker på meg selv skulle jeg gjerne dyttet deg rundt i rullestol med oksygentanken på slep hver eneste dag. ..

 

Det er vanskelig å finne rom for å dykke ned i savnet etter deg, men på sånne merkedager er det forventet at man skal ha det grusomt. 

Det har jeg ikke,  og ikke hadde jeg det i går eller i natt heller, men jeg tar meg hvertfall litt etterlengtet tid til deg..

Jeg føler et større og større behov for å bruke energi på alt som skjedde,  et dypdykk i opplevelser og minner. .

Skrive på boka om deg, den jeg ikke har sett på siden jeg gikk med lillesøster. .

Helsa mi klarer det ikke enda, jeg må prioritere hverdagen og familielivet først...

Men bare vent...

 

Dette ble veldig rotete, men det er så lenge siden sist at jeg er ute av trening. .

Det blir det nok en forandring på fremover, jeg trenger så å prate mer med deg! 

 

Elsker deg over alt på jord...

Savner deg. .

Vil ha deg her hos oss! !

Masse klemmer 

Mamma 

 

Hei jenta mi. ....

video:angelika i bilder0001

 

 

I dag, for nøyaktig 6 år siden, satt jeg i et rom fylt av ro... resignasjon.. en slags fred, og masse kjærlighet. .. Vi var der, dine nærmeste,  og vi ventet.. tålmodig ventet vi på at du skulle få fred...  

Fordi om kroppen din var utslitt, alle dine krefter ble brukt til å puste og du ikke lenger kunne kommunisere med ord eller bevegelser, merket vi likevel at du likte at vi var der. . At vi pratet stille,  om ditt fantastiske vesen, dine oppturer og nedturer. . 

Alle tårer hadde stilnet , og vi ventet. . Det var ikke lenge igjen nå. ..

Natt til søndag, 2 august 2009, klokken 0106 fikk du fri...

Og en ny merkedag kom inn i vårt liv....

 

Jeg savner deg alltid,  men i kveld kjenner jeg ekstra på suget som for evig vil gnage i hjertet..

 

Elsker deg over alt på denne jord! !

 

Mamma

angelika i bilder0001

video:angelika i bilder0001


Hei jenta mi. ....

I dag, for nøyaktig 6 år siden, satt jeg i et rom fylt av ro... resignasjon.. en slags fred, og masse kjærlighet. .. Vi var der, dine nærmeste,  og vi ventet.. tålmodig ventet vi på at du skulle få fred...  

Fordi om kroppen din var utslitt, alle dine krefter ble brukt til å puste og du ikke lenger kunne kommunisere med ord eller bevegelser, merket vi likevel at du likte at vi var der. . At vi pratet stille,  om ditt fantastiske vesen, dine oppturer og nedturer. . 

Alle tårer hadde stilnet , og vi ventet. . Det var ikke lenge igjen nå. ..

Natt til søndag, 2 august 2009, klokken 0106 fikk du fri...

Og en ny merkedag kom inn i vårt liv....

 

Jeg savner deg alltid,  men i kveld kjenner jeg ekstra på suget som for evig vil gnage i hjertet..

 

Elsker deg over alt på denne jord! !

 

Mamma

din helg denne helga. ..

video:angelika i bilder0001


angelika 8 år

video:angelika 8 r 2


GRATULERER MED MORGENDAGEN, JENTA MI!!!

legger ut denne nye bursdagsfilmen i dag, da jeg skal i 50 årslag i morgen...

 

elsker deg, savner deg...

 

ps- lillesøster prater mye om det for tiden...

hei jenta mi...nå trenger jeg din støtte...

mamma er redd.

livredd.

jeg skjelver på hendene.

kvalmen kommer i bølger...

 

hva skjer fremover??

vil fornuften seire, eller er dette siste gangen jeg lurer skjebnen??

 

etter all den jobben jeg har lagt ned, vil dette virkelig slå tilbake på meg, ødelegge helt livet vi har bygd opp..

jeg vet ikke..

og det vil sansynligvis ta måneder før jeg vet..

 

redselen er ikke konstant tilstede, jeg gjør alt jeg kan for å dytte den unna..

men, den ligger der, klar til å overmanne meg.

paralysere meg.

dra meg ned i den dypeste avgrudd.

 

så nå trenger jeg din støtte.

mer enn jeg noen gang har trengt den.

 

dine armer rundt min nakke, gi meg noe å klamre meg fast i...

for jeg er ikke klar til å gi opp, skjebnen skal overlistes en gang til!!

 

jeg savner deg, elsker deg og drømmer om deg jenta mi..

 

mange klemmer

mamma

hei i natten jenta mi..

å være omsorgsperson for et meget sykt menneske, det takler jeg fint..

å bysse deg i den evige søvn, det var heller ikke uoverkommelig..

å takle sorgen, omverdnen og livet gikk også relativt lett..

 

dine søstres helseproblemer har tidvis gitt meg flash backs, jeg har vært fortvilet og enkelte ganger lettere desperat etter løsninger..

greit nok, alt er taklet på en bra måte, og de eventuelle fremtidige problemer skal jeg nok også komme meg igjennom.

 

mine egne helseproblemer var værre å svelge, skjulte sykdommer og langvarige fordommer gjorde ikke ting lettere..

men dette har jeg også taklet, funnet roen med og, om jeg får si det selv, gjort det aller beste ut av.

 

men...

det jeg nå står overfor aner jeg virkelig ikke hvordan jeg skal klare...

 

det høres kanskje rart ut, det gjelder jo bare penger..

men, med sykdom er det pleie, kunnskap, godt mot og ståpåvilje som er ting..

omsorg..

kjærlighet..

 

hverken pleie, kunnskap, godt mot, ståpåvilje, omsorg eller kjærlighet setter mat på bordet.

 

elsker deg jenta mi...

mamma..

angelika, ditt liv i bilder..

denne passet meg i kveld...

mimre litt, kjenne deg nær meg...

video:angelika i bilder0001


hei jenta mi... tøffe tider... igjen...

ja, så er vi som familie tilbake i tøffe tider...

denne gangen er det ikke sykdom som er problemet, eller, hvertfall ikke direkte!

begge søstrene dine har det fint, de begynner begge å bli såå store! hehe...

 

men mamma har gått på en smell med nav.

jeg har jo, som du vet, fokusert veldig på å bedre egen helse siden du dro fra oss.

det har vært mange hindringer, men kunne de ikke fjernes, ble de omkjørt, eller på annen måte handtert så godt som mulig.

underveis i denne prosessen har jo jeg slått meg til ro med at jeg neppe kommer til å klare en ordinær jobb noen gang..

eller, hvertfall på lenge..

 

derfor ble jeg, naivt nok, tatt helt på senga da nav mente noe annet!

jeg har helt glemt at alt jo må dokumenteres, men når all behandling består av egentrening, og eget opplegg satt sammen selv..

da blir vanskelig med dokumentasjon, særlig når jeg ikke får stå for den selv! hehe..

 

verden raste virkelig for meg da jeg fikk vite dette..

jeg følte jeg ikke hadde noen verdi igjen..

ja, jeg har vært syk lenge, egentlig hele voksenlivet.

ja, jeg har vært ute av arbeidslivet i ganske så mange år nå.

ja, jeg måtte sykemelde meg fra pleiepengene jeg fikk for å stelle mitt syke barn, det var jeg selv for dårlig til..

men..

jeg har hele tiden visst at jeg har gjort så godt jeg kan.

etter du forlot oss har jeg jobbet hardt, og i egene øyne, fått fantastiske resultater.

men, skulle jeg holde helsa på et greit nivå, kunne jeg ikke jobbe...

befrielsen da jeg innså dette, var stor..

-helt til nav tok meg helt på senga, og erklærte meg som naver..

jeg?? naver??

 

ikke klarer jeg jobbe, ikke klarer jeg være husmor, ikke klarer jeg å ha minsta hjemme fordi om jeg "bare" går hjemme selv..

ingen mulighet til å øke egen intekt, bidra til samfunnet, være del av en arbeidsplass..

og nå, ikke ærlig??

hypokonder?

unnasluntrer?

lat?

kjenner for godt etter??

 

alt dette har jeg jo hørt før, før jeg fikk vite hva som egentlig feiler meg, før helsevesenet fikk meg til å stole på mine egne instinkter.

nei, jeg er ikke lat eller hypokonder, jeg har reelle helseproblemer..

eller??

 

følelsen av å være et null, kunn en belastning for samfunnet, venneflokken, familien..

en hempesko ingen blir kvitt.

stuet bort i et kott, det er der jeg hører hjemme...

 

eller??

 

nå har det gått et par uker, jeg klarer såvidt å trekke pusten litt dypere, og jeg har fått igjen troen på egen verdi.

men om jeg klarer å overbevise nav om det samme, det gjennstår å se.

 

trenger virkelig noen bamseklemmer av deg nå jenta mi, enda en gang søker jeg til deg for trøst og hvile..

tenke seg til 7,5 år og mammas sterke støtte...

 

elsker deg over alt på jord, savner deg utrolig masse!!

mange klemmer, mamma.

 

hei jenta mi... mamma er redd..

jeg er redd.

enkelt og greit, redd..

ikke så rent lite heller...

 

ikke at jeg har noen god grunn til å være det, men jeg er det likevell.

 

til mandag skal lillesøster under kniven.

bare en enkel prosedyre, høvling av falsk mandel og rensing av øra med tapping av væske.

ingenting å være redd for, altså.

men jeg er det.

 

jeg har kjent på det de siste ukene, siden vi fikk datoen.

gjenntagende mareritt

kvalmetokter

svingninger i følelsene.

 

men samtidig har jeg jo vært på rehabilitering med den herlige gjengen min, hatt det knall, lært masse og kost meg i treningsrommet.

så dagene har vært flotte!

men under avspenning har nervene ligget utenpå huden, mine tanker har fløyet avsted til deg og dine siste måneder..

smerten, savnet, alt du måtte igjennom.

nettene har vært preget av mareritt om savn, ulykker, ekstreme situasjoner og redselen for tap.

 

man trenger ikke være et geni for å forstå disse opplevelsene!

det din lillesøster skal igjennom er jo bare småtteri, jeg finnes ikke det spor redd for at det skal gå galt, jeg gruer meg egentlig ikke til den dagen i det hele tatt.

 

men, da du var på den alderen lillesøster er nå, var du på ditt siste opphold på riksen.

alle de narkosene.

alle de medisinene.

alle dine lidelser.

 

så mamma er redd...

så redd at hjertet klaprer avgårde

så redd at kvalmen er nesten konstant tilstede.

så redd at hendene skjelver litt her jeg skriver..

 

bare jeg kommer meg igang med hverdagslige sysler, og familien kommer hjem fra sine daglige oppholdssteder, vil nok redslen bare bli en svak murring bakerst i hodet et sted.

men akkuratt nå, helt alene hjemme, med et utslitt hode og en utslitt kropp...

er jeg redd...

 

elsker deg snuppa mi, savner deg masse!!

-skulle så gjerne kjent armene dine rundt halsen min...

 

masse klemmer, mamma...

hei jenta mi.... dramafamilien!

ja, jeg føler at vi er en skikkelig dramafamilie..

noen ganger føler jeg meg hysterisk som "bor" på venteværelser innen helsevesenet, men jeg blir jo stadig motbevist?!?!

 

for et par dager siden var vi hos kiropraktor med storesøster, et siste mer eller mindre desperat forsøk på å finne ut av det difuse "noe" som ikke stemte i hoften hennes...

som du vet, har hun jo vært igjennom flere undersøkelser og ganske så mye behandling for dette, bare dette alene er jo mer enn mange av hennes jevnaldrede har vært igjennom..

men, det som ga meg noe å tenke på, var alt jeg måtte skrive på det infoskjemaet de ville ha...

" har du noen gang tatt røngten/mr/ct eller annen liknende undersøkelser, hvorfor og med hvilket resultat..."

jadda...

det ble trangt i den rubrikken, gitt!

-røngten av hofter/bekken to ganger grunnet "skjev"  kropp og manglende vilje til å stå/gå++

-røngten av mageområdet to ganger grunnet mistanke av kronisk forstoppelse,- bekreftet.

- røngten m/ enellerannen væske sprøytet opp i tarmen grunnet forstoppelsen

-ultralyd grunnet gjenntagende uiv

-ultralyd m/kontrastvæske grunnet mistanke om feil på nyrene,- videresendt

- mr grunnet mistanke om feil på nyrerene,- friskmeldt

- røngten av rygg og ct av nakke etter stygt fall..

hun har også hatt to tildels lange behandlingsperioder hos manuellterapaut for hofte/ etter fallet..

og to runder hos psykolog grunnet alt hun opplevde med deg...

 

nå i sta skrev jeg også ned hvordan forløpet til lillesøster var før hun fikk påvist cøliaki..

alle symptomer osv...

jeg ble nesten blek av min egen lesning...

på slutten minnet hun oss sååå mye om deg, syltynne armer og bein, slapp, blek, blå og veldig urolig...

utslitt uten mulighet til å få sove nok....

 

når man legger til min egen diagnosesamling, og det at faren din heller ikke alltid er frisk som en fisk lenger, gjør at jeg føler vi alltid er hos en eller annen i helsevesenet!!

jeg tror antall ganger vi har ringt legevakten bare slås av de som faktisk ER hysteriske foreldre, hypokondere eller har meget alvorlige kroniske sykdomer...

 

tenk om vi kunne fått et friår, et år hvor alle er friske, kanskje bare et par enkle forkjølelser...

ingen behandlinger, ingen ventelister, ingen undersøkelser med varierende ubehag..

-jeg tør ikke engang å tenke på et år helt uten medisiner... det er jo et fullstendig utopi!

 

ikke at jeg skal klage, vi har alle det enkelt i forhold til det du hadde, og du klagde aldri...

og, vi har det så ofte kjempemorsomt, vi koser oss masse, og nyyter livet, men det blir så ofte avbrudd i disse rooosa dagene... hehe...

 

uansett, elsker jeg deg over alt på denne jord, skulle mye heller hatt deg her og ikke hatt noen å klage til, enn ha deg her som en klagemur...

 

savner deg så....

klem, mamma..

 

hei jenta mi... noen ganger er jeg litt trist...

ja, det var overskriften på et ark storesøster kom hjem med her om dagen...

det skal lages barnetv om livets litt tøffere side, de søker barn som har opplevd noe trist, og som vil dele det med andre...

 

storesøster vurderer å prøve...

ikke bare kan hun sette ord på hvordan det er å miste en søster, hun kan vise hvordan hverdagen kan være topp, men at sorgen noen ganger overvelder en helt..

hun kan bli et ansikt, ikke bare en statestikk, på hvordan det er å leve etter noe sånt...

og, jeg tror hun ville ha godt av det...

 

jeg håper hun velger å prøve...

men jeg kommer ikke til å pushe henne, dette må hun gjøre for egen del....

 

tar man dette skrivet, legger til et stabeist av en infeksjon og masse penicilin, og få en meltdown av følelser!!

hehe...

 

de siste par timene har jeg hatt et dypdykk ned i sorgens avgrunn, sett alt av minnefilmer, lyttet til musikken, sett på bildene, hørt på stemmen din...

det gjør så vondt...

men, det gjør enda mer godt...

 

jeg vet du hadde et godt liv, ikke bare fordi du insisterte på det selv, men også fordi jeg husker det..

husker alle de fine stundene, all latteren, gleden og tullingen vi drev med..

jeg husker turene til dyreparker og andre parker, piknicer i hagen, og alle de gangene vi så på cars...

vi slet ut en dvd på 2 måneder, og måtte kjøpe en ny!

og, hver gang måtte vi danse til sangen på begynnelsen..

guffe opp musikken, rocke skikkelig, før vi fornøyde slapp oss ned i godstolen for å kose oss..

du, jeg og storesøster..

jeg tror tilogmed pappa rocket rundt innimellom!!

 

jeg husker alle turene vi hadde opp i skogen ved riksen, jeg husker musikkstundene hvor du hver eneste gang ville høre lille petter edderkopp..

"edderkoppen" sa du, og musikkterapauten visste godt hva du mente..

 

jeg husker alle de gangene du gjorde marianne fysioterapaut måpende med din stahet.

hvordan både hun og legene trudde du ville være borte etter pinsen, og du møtte den i korridoren på sparkebil i full fart..

 

jeg husker turen du, jeg og mormor hadde til butikken, med oksygenkolben under vogna...

aldri har vell et barn blitt såå glad for en tur på matbutikken!!

du fikk smågodt du ikke spiste, og filmer du så mange ganger... hehe...

 

jeg husker da en av dinge yndlingsleger kom innom, i den fasen hvor du bare sov, satte seg rolig ned, tok den ledige handa di og begynte å prate med meg...

brått åpnet du øynene, så på meg å sa "frosken!!"

etter noen sekunders tenketid kom jeg på det...

frosken, som spillte en melodi og  danset , den du hadde slitt ut alle voksne i mils omkrets med...

du og legen hadde en avtale om å danse sammen til den...

legen glemte all professonalitet, og kinnene henne ble våte mens dere hand i hand rocka og dansa...

 

tilogmed dette siste minnet er et godt ett

du var så dårlig, hadde begynt på din siste reise, men ville rocke og ha det gøy!

 

derfor er du mitt forbilde, vennen min...

 

rart som det enn kan høres ut som, denne formiddagen var en perfekt oppladning til helga.

en helg fyllt av gærne kvinnfolk, fyll og turgåing i trysil, en helg men en fest sammen mmed 4200 andre mennesker i et partytelt som høydepunktet...

ikke akkuratt noe denne einstøingen føler er naturlig, men etter denne stunden husker jeg...

-helga skal nytes, sansene åpnes og livet leves til det fulle!!

 

elsker deg jenta mi, savner deg, og du skal få være med over fjellet i morgen!!

-pætter skal henges på sekken nå med en gang...

 

elsker deg...

klem, mamma...

 

hei jenta mi.... barn skal få bli barn!!

ja, barn burde få forbli barn...

det er ikke sånn at barn burde vite alt om livets harde realiteter.

storesøster fikk vite så alt for mye om tøffe ting under ditt liv, om sykdom, smerter, medisiner, døden, og hvor maktesløse vi voksne er i enkelte tilfeller..

dette har gjort at hun forstår mye andre på hennes alder ikke aner noe om, på godt og vondt.

hun er myye eldre enn fødselsdatoen hennes tilsier på enkelte områder, og som en motvekt har jeg prøvd å la henne være barnslig naiv på andre sider av livets harde fakta..

"stygge menn" vet hun ikke så mye om, bare at de er stygge og at om noen prøver å lokke henne med skal hun skrike og løpe...

men hva dette stygge er, aner hun heldigvis ikke..

 

i hennes verden er de voksne fortsatt en trygg havn, en som gir omsorg, kjærlighet og støtte...

 

nå er hun i ferd med å lære at dette ikke alltid stemmer...

riktignok kun andrehands opplevelser, men hennes nærmeste krets rystes nå av hvor hardt livet kan være...

alle voksne er ikke snille...

noen man kjenner kan plutselig forandre seg..

 

dette burde ikke hun, eller hennes gjevnaldrene vite noe om!!

 

om du kunne gi henne litt ekstra omsorg i hennes drømmer, så skal vi gjøre vårt beste for å hjelpe henne å takle dette...

 

elsker deg jenta mi...

masse klemmer,

mamma..

 

 

 

hei jenta mi... forandringer på gang!

Ja, når ting først skjer, skjer det jammen meg ikke bare en ting i denne familien!

Det viktigste, og mest etterlengtede, er at lillesøster endelig er over på glutenfri kost...

Eller, den skal bli helt glutenfritt, bare vi får kontroll over alle matvarene!! Hehe...

Pappa humper rundt med et vondt bein, og mamma hAr 

 endelig kommet seg til en kiropraktor  med den vonde ryggen...

Gjett om jeg fikk sjokk da jeg så røngtenbildene!! 

Det er jammenmeg ikke rart jeg har slitt med den ryggen oppigjennom tidene...

Skade fra mange år tilbake, kanskje barndommen...

Merkelig at jeg ikke aner noe om når!?!

 

De siste årene har den ene diagnosen etter den andre havnet på " rullebladet" mitt.

Først fikk jeg vite at den hodepinen jeg nesten selv også trudde jeg overdrev, faktisk var en kraftig migrene.

Så fant jeg ut at de tilbakevendene depresjonene, de dårlige periodene hvor verden bare fløt forbi, de skyltes en bipolar lidelse og ikke latskap..

Når så fibromyalgi ble bekreftet, forsvant den lille stemmen inne i meg som sa seg enig i alle de som mente jeg var hypokonder..

 

 

Så, da astmadiagnosen kom, følte jeg det bare som en bekreftelse på noe jeg alltid har ment, men ingen andre har villet høre på..

 

 

 

Da så vissheten om hva slags rygg jeg har hatt siden ungdomsårene sank inn, må jeg innrømme at jeg ble litt irritert..

 

 

Irritert på alle de som så ned på meg, var overbærende, behandlet meg som en stakkarslig jente som kjente så alt for godt etter på kroppen sin..

 

 

For..

 

 

- JEG GJORDE IKKE DET!!!!!

 

 

 

Jeg var ikke stakarslig, plagene mine var, og er, reelle...

 

Jeg har flere helseproblemer, flere av de forverret eller tilogmed som et resultat av at alle mine symptomer ble bagatellisert i så mange år...

 

 

Bagatellisert av meg selv, hardt pressede foreldre, lærere, venner og andre

 

 

De ville meg alle godt, men de har alle tolket meg feil.

Satt meg i bås.

En bås jeg har slitt med i mange lange år...

Og det gjør meg mildt sagt irritert...

 

Elsker deg, og savner deg så utrolig masse!!

Mange klemmer

Mamma

gratulerer med dagen jenta mi!

I dag skulle du blitt 7 år..

Vi har vært på grava di, pyntet litt og bare vært der med deg...

Det var godt, freden og roen der roet meg ned.

Mamma har det jo ikke spesiellt lett om dagen, det tærer på med uvissheten rundt din lillesøster.

 

Men, dagen i dag er bedre.

Dette er din dag, den dagen min lille engel kom på besøk til meg...

Denne dagen skal nytes, med alle de gode minnene.

Glad i deg jenta mi, savner deg massse massse!!

 

Klem, mamma

hei jenta mi...

tenk, om 10 dager skulle du blitt 7 år!!

jeg hadde ikke tenkt over det, datoene bare flyr avgårde uregistererte, men så fallt blikket mitt på et bilde av din aller beste vennine.

 

hun blir 7 år i dag, 10 dager eldre enn deg.

jeg husker dere var som to dråper vann, til og med vi voksne hadde problemer med å se forskjell på dere bakfra..

og, nå ser jeg hvor frisk og lykkelig hun ser ut i dag.

om du hadde fått leve, hadde vi nok lett sett forskjell, ja.....

hei jenta mi... sykehuset, here we come

ja, i dag bærer det avgårde til ditt 3. hjem, stedet hvor du endelig fikk hvile...

det skal bli rart...

vi har jo vært der en gang før, altså etter du forlot oss, men da var lillesøster bare 11 dager, så jeg var liksom ikke helt med...

 

men i dag er jeg med..

fordi om det jo blir rart og litt vondt å se de samme lokalene, de samme sykepleierene og de samme rutinene, så skal det faktisk også bli godt..

godt å ta et dypdykk inn i det livet vi levde meg deg, de rutinene, vanene, luktene, lydene, stemningen....

fordi om grunnen til oppholdet ikke akkuratt er likt, hverken i opplegg eller alvrolighetsgrad, er det mye som blir likt...

det skal bli deilig jenta mi....

være litt nærmere deg...

 

og ja, - i morgen kommer jeg å besøker hagen din igjen!!

 

kjempeglad i deg vennen....

klem, mamma

hei jenta mi.... en uke til sykehusbobla tar meg!

hehe...

ja, om en uke skal jeg tilbake til min andre hverdag, da lillesøster skal inn på sykehus igjen..

hun skal gjenom en ny gastroskopi, håper virkelig de finner noe denne gangen!!

 

formen hennes blir jo gradvis bare værre og værre, hun blir mer og mer sliten for hver uke som går..

akkuratt nå er hun fullstendig utslitt av en forkjølelse, to netter med krupp og så en hoste som hadde slitt ut de fleste har gjort sitt..

hun sluttet, som forventet i følge tidligere mønstre å drikke i 10 tiden i morges, og etter det har det blitt kanskje en halv deseliter drikke...

jadda...

 

du vet, her i familien vår skjer det noe hele tiden, hverdager er det dårlig med!! hihi...

jeg savner deg ekstra mye i sånne perioder, det er så mange symptomer lillesøster har som vi kjenner igjen fra deg...

så mange, at jeg vil be om en hultralyd av hjertet hennes...

huff...

-vil ikke!!!

men, vi får bare ta det vi får...

 

vi fikk endelig pyntet på graven din her også, det var så deilig!!

fint ble det også, fargerikt og deg...

 

jeg kommer tilbake igjen om en ukes tid, mens lillesøster er i narkose..

da får vi en liten mor-dattertid, bare  du og jeg!

 

glad i deg vennen, savner deg....

hei jenta mi... er småfrustrert her!!

det skjer mye i mammas hode om dagen..

som jeg skrev i forje innlegg, begynner jeg å få bedre kontakt med følelsene mine, noe som både er skremmende og godt..

jeg har fått endel ventede og uventede tilbakemeldinger på det forje innlegget, noe som igjen har trigget hjernen til å tenke grundigere rundt HVORFOR  jeg har stengt av deler av følelseslivet mitt..

 

jeg tenker på filosofien vi prøve å lære unga, om at alle følelser er lovlige.

er man sint, kan man være sint, bare man oppfører seg ok.

er man lei seg, kan man søke trøst, eller grine om det er det man har behov for.

det er lov til å danse av glede, trampe i frustrasjon, sjelve av redsel og alle mulige andre sinnsstemninger.

-men ER det egentlig det i dagens samfunn?

 

en annen ting er hva som er korrekt måte å sørge på..

-er det lov å grine i butikken av sorg?

-evt, hvor lenge etter dødsfallet er det lov til å grine?

1 år? 2?

-eller er det bare lov å grine hjemme i egen stue, så folk slipper å se?

 

-er det lov å bli sint når man sørger?

-dele sin frustrasjon over hvorfor ting gikk som det gikk?

- med de man møter på butikken?

- bare nære venner?

-aldri så noen hører det??

 

er det lov å bli sint over folks manglene forståelse?

er det lov å grine over folks manglene forståelse?

er det lov å leve videre, virkelig leve og ikke bare eksistere?

eller er man da kald???

 

jeg er ikke av typen som viser store følelser så ofte.

det er absolutt ikke det samme som at jeg ikke føler dem, eller at jeg ikke slipper de til når jeg føler meg trygg på situasjonen.

 

da jeg ble gravid med lillesøster, kjente jeg ganske tidlig i svangerskapet at jeg fikk kynnere om jeg dykket for dypt ned i sorgens tomrom.

så jeg prøvde å holde meg unna dette rommet.

det er ikke det samme som at jeg ikke sørget, ikke tenkte på deg, ikke savnet deg.

jeg gravde meg bare ikke ned i kjelleren, men slapp heller ut små drypp nå og da for å slippe ut steam.

 

etter svangerskapet var ikke dette med kynnere noe problem, men da begynte døra inn til dette tomrommet å gli litt tungt.

det er så mye lettere for omverdnen om man oppfører seg akkuratt som omverdenen vil.

 

som du vet, har jo mamma en psykisk sykdom, som jeg  har slitt med siden ungdommen en gang.

jeg lærte da fort å ikke vise følelser, for alle følelser ble annsett for unormale og sikkert grunnet depresjonen min..

for, er man psyksisk syk, føler man jo aldri noen normale følelser!?!?!?

ja, ja..

 

folk ser rart på meg fordi jeg aldri griner av sorg så de ser det, jeg smiler og ler, og påstår jeg har det bra..

-jeg må jo ha det forferdelig jeg som har mistet et barn!

 

skulle jeg komme til skade for å nevne noe om deg, der jeg finner det naturlig, får folk hetta.

-du skal jo ikke prates om!

 

skulle jeg være i dårlig form en dag, ser jeg flere av mine nærmeste bli bekymret..

-tenk om jeg plutselig skulle bli psykotisk eller noe??

jeg har jo en  psykisk diagnose, fordi om jeg aldri noen gang har vært i nærheten av noen psykose..

 

de sjeldne gangene jeg viser min store sorg over mitt tap av deg er det nesten så verden går under.. hehe..

de som ikke kjenner meg, blir ubekvemme fordi jeg minner dem om noe de ikke vil huske

endel av de som kjenner meg reagerer med en form for redsel, fullstendig ubegrunnet men like sårende..

 

heldigivs er det noen som tar meg for den jeg er, ei jente med en tøff bakgrunn men en godt liv, ei med mange erfaringer og masse livsglede.

 

setter man dette sammen, er det jammenmeg ikke rart jeg har stengt av deler av følelseslivet mitt

for ja, jeg har bare stengt av deler av følelseslivet mitt, fordi om ingen har sett meg grine på butikken.

selvom jeg påstår jeg har det bra.

selvom jeg ikke skravler høl i hodet på folk om hvor fælt det var...

 

men, at jeg har tilpasset meg forventningene fra omverdnen for å skåne meg selv for ekstra ubehag er vell ikke så rart.

når jeg føler alle følelser jeg viser blir studert grundig.

da er det mye lettere å sette på en maske, og heller føle helt privat.

 

 

ja, det er et vulkanutbrudd i emninga.

men, sansynligvis må man lese her på bloggen eller evt på fjesboka for å få det med seg

 

ja, følelsene mine blir tydeligere fremover,- for meg..

jeg har ingen planer om å plutselig utsette meg for granskende eller urolige blikk bare for at folk skal se jeg sørger..

thats it..

 

som du vet, savner jeg deg noe inn i hampeskauen...

jeg skulle gjort mye for å ha deg her hos meg, om så bare for en liten stund!

skjenne armene dine smyge seg rundt halsen min.

se smilet ditt, høre latteren din.

oppleve humoren din..

 

men uansett hva jeg gjør, kommer du ikke tilbake til meg...

 

elsker deg....

mamma

hei jenta mi..... et vulkanutbrudd i emningen

som du vet har mamma vært på "treningleir" nå før påske..

det var mye fysisk trening, men den mentale treningen og omrokkeringen var formidabel.

jeg fant ut i løpet av disse 5 ukene at mye av følelseslivet mitt er avstengt, men med alle triggerøvelsene vi var igjennom har jeg nå startet prossessen med å få kontakt med de igjen.

det er både godt, viktig og lærerrikt å gå igjennom denne prossessen, men guriland så vondt!!

 

alle følelsene rundt det livet du levde, vi alle levde, bobler opp til overflaten.

til tider blir jeg helt lammet av alt som skjer i hodet.

jeg kjenner godt at snart sprekker den boblen jeg tydeligvis forseilet helt under svangerskapet med lillesøster,.

et vulkanutbrudd er på vei!

 

jeg både gleder og gruer meg, tenker på det praktiske med hvordan ungå at unga får lide av utbruddet, gleder meg til å virkelig få bruke alle følelsene mine, virkelig besøke ditt rom fyllt av angst, sorg, smerte, sinne og frustrasjon.. sikkert litt dårlig samvittighet også...

jeg gruer meg til å miste kontroll, rase ned i kjelleren, gruer meg for hvordan dette vil utarte seg...

 

den minste lille ting får tårene til å ligge på lur om dagen,

jeg er en hønemor i det skjulte som helst ikke vil slippe søstrene dine ute av syne, og som til tider må innrømme for seg selv at jeg er redd for helsa til lillesøsteren din..

redd fordi den er uvaklart, redd fordi hun likner sånn på deg...

hun blir ikke like fort sliten, men utviklingen på utholdenheten hennes går i feil retning...

 

de siste dagene har det florert med delinger av en pulsepisode på fjesboka, og i dag måtte jeg bare se den.

en episode om et hjetebarns fødsel, operasjon, føleleser, kjente byggninger og kjente fjes..

redselen, smaken av metall, ventetiden, måleinstruentene, det surealistiske ved å ha barnet på intensiven og ikke i armkroken..

jeg må bare hilse litt på deg nå....

video:angelika i bilder0001


hei jenta mi...

Helga var din helg.

det var godt, vondt, morsomt og tårevått..

vi ble kjent med flere flotte englebarn og deres foreldre, høre de tragiske historiene og pratet masse om følelser og opplevelser..

 

en av tingene vi pratet om var bitterhet, noe jeg ikke føler ofte, men...

noen ganger sniker det seg på, sinne, bitterhet og følelesen av urettferdighet..

 

da setter jeg på sinna-filmen, skrur lyden høyt opp og freser noen minutter..

somregel holder det, og freden siver inn i kroppen igjen...

 

er så glad i deg jenta mi, savner deg sååå mye...

 

masse klemmer, mamma..

video:sinna0001



mimre mimre....

video:angelika i bilder0001


hei jenta mi..

nå er det snart tid for helgen "din"!

det skal blir så deilig å sette deg i fokus en helg...

en av årets viktigste helger for mamma og pappa, denne sorgsamlingshelgen!

prate om deg med både gamle og nye venner, bruke din historie og den styrken du ga oss til å hjelpe andre engleforeldre, og å motta masse støtte selv..

 

bare din helg...

ditt liv, dine smerter, dine latterkikk, dine tårer og dine  armer rundt halsen...

mamma og pappa skal pleie sjelen sin, bygge opp styrke til å fortsette livet uten deg.

fylle opp lagrene, sånn at vi kan nyte livet du lærte oss å nyte.

 

elsker deg, jenta mi...

masse klemmer, mamma...

 

hei jenta mi...

god jul, godt nytt år og jeg savner deg så mye...

denne høsten har vært tøff fysisk sett, først den uavklarte helsetilstanden til lillesøsteren din, og så en influensa som ikke ville slippe taket..

jeg ble dårlig midt i november, og er snart frisk!!

 

jeg drømmer om å få skrevet fedig boka di...

men jeg vet det blir så stor belastning, så jeg har hele tiden mer eller mindre gode unnskyldninger for å utsette det hele!

det er over tre år siden du slapp fri nå, så det er på tide å få ting ned på papiret..

jeg må bare rett og slett sette av en viss tid til denne jobben, jeg trenger så inderlig å gjøre den!

 

jeg føler også på urettferdigheten for tiden.

hvorfor livet ditt skulle være som det var, og ende som det gjorde.

jeg vet du følte du hadde det bra, og at du nøt veldig mye av tiden din, men du skulle sluppet alle plagene..

alle smertene, alle narkosene, den redselen du må ha båret på uten å vise..

 

-jeg tenker på den dagen, kort tid etter operasjonen, hvor du var megadeprimert..

du insisterete da på at du aldri mer skulle hjem og leke med lekene dine...

tenk at du hadde rett.....

var det bare denne dagen du følte det sånn?

eller holdt du det bare skjult for oss resten av tiden?????

denne tanken er vond...

så vond at den ikke kunne tenkes før nå, så lenge etter...

 

jeg elsker deg så veldig jenta mi, men jeg begynner å lure på om valget vi tok den aller første gangen på riksen var korrekt..

hadde du virkelig det bedre av å bli født?

få leve disse tre årene, leke, le, kose, smile, sulte, slite, kaste opp, utsettes for smerter og ubehag av oss foreldre eller med vårt samtykke....

 

heldigvis skal vi snart på sorgsamling igjen, bruke en hel helg på deg, bruke våre erfaringer til å forhåpentligvis hjelpe andre, og kanskje få litt hjelp selv...

 

jeg elsker deg, savner deg, og drømmer om å få holde rundt deg..

bare en natt til...

min lille engel...

 

masse klemmer, mamma... 

 

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Januar 2016 » September 2015
hits