hei jenta mi....
det er ikke ofte jeg er skriver her inne lenger, hverdagen har gått seg til, og jeg kommuniserer mer og mer "direkte" med deg...
det er de tøffe tingene jeg føler for å tømme meg for her, og i lang tid har det ikke vært så mange av dem!!!
men, nå har jeg et stort behov for å "prate" litt her...
som du vet, sliter storesøster..
og ikke bare litt..
verdens beste storesøster, som elsker deg så høyt. har glemt hvordan man nyter livet...
hun vil ikke leve lenger, vil til deg, vil dø...
i en alder av 7 år....
hvordan skal vi handtere dette???
joa, søke proff hjelp er såklart det første og viktigste skrittet, og det er selvfølgelig gjort alt..
men, hvordan skal vi takle dette som familie??
du hadde det tøft, du hadde det jævlig, og du beholdt alltid livsviljen..
den var det viljen som gjorde at vi kom oss gjennom dag for hver forferdelig dag, du insisterte på å nyte her eneste en!!
nå sitter vi her, fulstendig maktesløse, og ser på din søster smuldre bort...
i går gikk det virkelig ille, hun tiltet fullstendig og jeg måtte holde henne fast så hun ikke skadet seg... eller meg...
eller, det siste klarte jeg jo ikke å unngå, en jente sååå sint med et såå sterkt ønske om ikke å leve lenger er utrolig sterk..
tenk, din fantastiske søster, snill som dagen er lang, slo meg...
og kløp meg
og sparket'
og skallet til meg
og skrek....
kan du gi meg litt av din utømmelige styrke, gi meg et hint om hvordan vi overlever dette!?!?!
kan du hviske i øret hennes at alt ordner seg..
at livet er hvert å kjempe for, ikke mot...
at hun må senke kravene til seg selv, begynne å nyte igjen!!!
jeg savner deg sååå intenst nå, ser jo på en måte hva støresøster mener, men ville aldri tenkt slik likevell...
ikke at du kunne forhindret dette, eller hjulpet oss nevneverdig, men savnet etter deg blir bare større og større for hver dag, nå som livet igjen er helt surealistisk her!!
kanskje en tur for å stelle hagen din er det som trengs for oss alle nå...
kanskje storesøster får til å prate litt med deg der?
jeg håper...
elsker dere alle tre så inn i granskauen!!
hvordan ble livet slik igjen???
masse klemmer, mamma...
