hei jenta mi...

nå er det lenge siden jeg har skrevet her til deg...

det har vært en turbulent tid her, eller hvertfall i mitt hode!!

mamma har nå begynt på de medisinene hun egentlig skal gå på, og overgangen var tøff...

i fire uker ble jeg revet i fillebiter innenifra, fyttikatta så tøff opptrappinga var!!

men, nå begynner det endelig å roe seg litt ned...

ellers så går nå hverdagen her, vi nyter dem alle sammen...

lillesøster vokser til, og er en humørspreder uten like!

og storesøster storkoser seg som skoleelev..

 

men fordi om det er stille fra meg her inne, må du ikke tro du er glemt!

denne høsten har vi alle tre merket savnet etter deg sterkere enn noen gang.

vi prater mye om deg, savner deg i fellesskap, og også i full ensomhet.

du skulle jo ha vært her nå, vet du...

uansett hvor bra hverdagen vår blir, med snille søsken, god mat og store og små gleder, flotte treningsturer og rungende latter...

-ingenting vil noen gang bli helt fullkomment, fordi du ikke får være med å dele...

 

jeg er på ny i en fase med masse aggresjon og sinne,,

om det kommer av de nye medisinene, eller om det bare er en fase er egentlig ikke så viktig.

det viktige er hvordan jeg bruker dette sinnet.

jeg kjenner jeg lett kan rette det mot de som klager over pittesmå filleting, de som aldri i hele sitt liv har møtt motgang men som likevell mener så mangt og mye om hvordan motgang skal håndteres.

de som dømmer, de som ser ned på, de som går rundt med skylapper og propper i øra for å slippe å ta stilling til triste, vonde eller brutale ting fra virkeligheten

og, jeg kjenner jeg lett kan bli en heidundranes debattant i lavkarboens fordeler... hehe...

 

men, jeg velger å la være..

jeg velger å minne meg selv på at det er BRA enkelte ikke vet hvor brutal verden er, hvor tøff en vanlig hverdag kan være, hva VIRKELIGE problemer egentlig er.

det betyr bare et de har vært så heldige å bli forskånet for det..

jeg velger å la være å dømme de som dømmer, for ellers er jeg ikke noe bedre enn dem.

og når det gjelder lavkarbo, og medias mas og bråk, velger jeg å høre på min egen kropp, så får andre ta hensyn til sin...

 

men, i kveld fant jeg noe å rette sinnet mitt mot, noe jeg ikke klarer å overse...

den stakkars lille kinesiske jenta, som ble behandlet som noe søppel som var gjennglemt, der hun lå overkjørt mitt i gata...

dum som jeg var så jeg filmen...

denne stakkars lille jenta, som jeg instendig håper har kommet opp til deg nå...

-måtte mange se denne filmen, virkelig se hvor kalde vi mennesker kan være, se at dette faktisk kunne skjedd mange andre steder også....

og skammes...

 

bildene av ei lita jente, stygt skadet men bevisst, vil plage meg i lang tid...

heldigvis...

disse bildene burde plage oss alle...

 

håper dere steller ekstra godt med henne, hennes sorti fra denne verden var ikke verdig på noen som helst måte...

nå skal jeg prøve å få sove litt, håper hjernen kan legge bort bildene i noen timer...

egentlig har jeg mest lyst til å hente med meg lillesøster over i min seng, knuge henne intill meg og passe på henne for all tid...

men det kan jeg jo ikke, ingen vet hva morgendagen bringer, vi kan bare nyte dagen i dag så godt vi kan...

 

kjempeglad i deg, jenta mi...

savner deg  så utrolig mye...

mange klemmer, mamma..

 

hei jenta mi...

da sitter jeg her, lenge etter leggetid, og får ikke lagt meg...

jeg har svettetokter, er lydømfintlig, lysømfindtlig og berøringsømfindtlig, nakke og skuldre er stive og hodet dunker gjevnt...

jippi....

og slik har det vært siden i natt en gang...

dobbeltjippi...

 

jeg VIL ikke begynne slik igjen!!

jeg NEKTER å gå tilbake til den evige runddansen med hodepine, sengeleie og dårlig samvittighet for resten av familien...

 

men hva kan jeg gjøre??

 

uff...

ja, ja...

jeg krysser fingrene og gjør alt jeg kan for snarlig bedring...

hei jenta mi...

da har vi kommet over årets tøffeste dag...

2 år siden du fikk fred...

og fordi om jeg gjerne ville skrive masse med deg her, så hadde vi typisk nok ikke internett et par døgn akkuratt da!!

men du var med oss i tankene hele tiden...

 

det er vanskelig å huske hvor syk du var på slutten, når slike merkedager nærmer seg sniker bitterheten, savnet og fortvilelsen inn i marg og bein..

 

i år var min løsning å høre på mine spessielle minne-sanger mens jeg gikk en laang og rask tur i skogen!

vondt, deilig, tungt og oppløftende på en og samme tid...

jeg jobbet meg gjennom sinne, redsel, fortvilelse, håpløshet, sorg, vemod og tilslutt husket jeg på lettelsen jeg kjente på da du endelig fikk slippe...

du har fred nå jenta mi...

elsker deg...

 

klem, mamma...

hei jenta mi...

nå begynner endelig nummenheten å gi seg...

sjokket fra fredag stilner sakte av,

dagen da dere brått ble så mange flere der oppe...

mange som ikke skulle reise opp på lang tid, alle stive av skrekk da reisen begynte...

 

jeg klarer fortsatt ikke å fatte det,- men det er vell kanskje en forsvarsmekanisme..

 

uansett vet jeg dere der oppe gjorde så godt dere kunne for å ta imot de uventede så godt som mulig...

 

og oppi alt dette, begynner det virkelig å nærme seg vår egen lille merkedag, 2 år siden VÅRT lille helvete nåde høydepunktet...

 

glad i deg jenta mi...

mange klemmer, mamma..

.........

"når trollmor har lagt sine elleve små troll."

stemmen min er knapt hørbar, nærmest en hvisking.

synet blir slørete, bringer meg til andre tider.

"og bunnet de fast i halen..."

lillesøster har sluttet å kave, lytter til stemmen min og suger fornøyd på flaska.

"så synger hun sakte for elleve små troll,.."

jeg minnes smerten

kjærligheten

sorgen

og gleden.

din hånd i min, mitt øre nære ditt.

"de vakreste ord hun kjenner...."

jeg, helt uten sangevner eller sangglede, brydde meg ikke om hvem som hørte

"ooo-aiaiaiai-boff"

det var så lite du forlangte

"ooo-aiaiaiai-boff"

du koste deg med de minste gleder

"ooo-aiaiaiai-boff-boff,"

lillesøster smiler søvnig, fyller mitt hjerte med varme over igjen å kunne synge denne sangen...

"ooo-aiaiaiai-boff..."

-og så kom 5års dagen din...

video:bursdagshyllest


hei jenta mi...

nå begynner det å nærme seg 14 juni...

kjenner det på kroppen, vil planlegge 5-årsdag, men...

-tenk, du skulle straks fyllt 5 år!

vi skulle servert pølser, spist sjokoladekake, hatt discotek og fisket etter godteposer.

fine kjoler skulle blitt tilgriset av brus og gele, pensko skulle laget merker i gulvet for så å bli glømt i ett eller annet hjørne av huset.

og du...

du skulle sannsynligvis sovet dårlig natta før, ikke klare å få i deg næring, og blek og stille tatt imot gjestene dine..

kanskje du skulle vist frem hvordan du fikk mat gjennom en knapp på magen, kanskje du ville vært avhengig av at en voksen trippet etter deg med oksygenkolben til enhver tid, kanskje du ville bli så sliten at du kastet opp..

men, du hadde garantert danset deg gjennomsvett, griset til kjolen med kake, ledd og hviiint i fryd under fiskingen, løpt på et bordhjørne så du fikk en ny kul og kastet innpakningspapir rundt deg mens du åpnet gavene fra alle dine venner...

utslitt, men meget fornøyd ville du sovne i stolen under barneteve, lykkelig på en måte bare du kunne være...

 

i stede får storesøster og jeg bake sjokoladekake, vi skal pynte på graven din, og innvie lillesøster i vår årlige spessielle bursdagsfeiring...

 

savner deg sånn...

mamma...

 

så 17 mai...

ja, denne dagen måtte jo feires i år...

i fjor var storesøster borte, så mamma og pappa rømte opp i fjellet og hoppet over hele dagen!

men i år var det full pakke igjen..

tog, leker, og masse sosialt samvær.

egentlig ville jeg ligget under dyna, med puta over hodet, i påvente av den 18!

 

hvorfor er akkuratt denne dagen så tøff?

sikkert fordi man er sammen med mange andre, ser ungene du skulle ha begynt i klassen med om et år, og må klistre på deg et stort smil hele dagen...

 

du skulle ha vært med!!

basta..

 

mange klemmer, mamma...

hei igjen...

lillesøster ble døpt her, og det var en dag med blandede følelser...

jeg husker den ekstremt følelsesladete dåpen du hadde der, jeg husker bryllupet vårt hvor du tuslet rundt i kirka, jeg husker begravelsen din, og alle disse følelsene blander seg sammen til et kaotisk virrvar av tanker i hodet mitt...

storesøster fikk bære lillesøster opp kirkegulvet, hun er stolt som en hane vet du..

men, hun var også preget av gamle minner, hun hadde vondt i magen og blek...

 

etter sermonien gikk vi ned til deg, og fikk tatt bilder av alle mine barn samlet...

vemodig, godt og vondt...

hei jenta mi...

en ting som plager meg mer og mer...

 

alle sier lillesøster er så lik deg, da du var på hennes alder..

og jeg sier jo meg enig i det, pappa sine sterke gener er tydelig hos alle mine barn..

 

men...

jeg husker ikke hvordan du så ut, da du var noen måneder gammel!!

jeg ser det bare for meg som et lite barn, med ditt strålende smil i ansiktet...

hvordan du egentlig så ut som baby, det husker jeg ikke...

 

var jeg sååå sliten i den perioden??

Les mer i arkivet » Oktober 2011 » August 2011 » Juli 2011
hits